Det enkleste er først å se for seg hvordan produkter produseres, distribueres og forbrukes. Det man har for øyet er en fysisk prosess. Dette betegnes her som en næringsprosess. I tilknytning til denne må det skje et eierskifte mellom produsenter, mellomledd og forbrukere. Produkter byttes mot penger, det vil si at verdier utveksles. Det er en økonomisk prosess. I sum kan vi kalle det hele en næringsøkonomisk prosess.

I dagens samfunn skjer dekning av ulike materielle behov gjennom organisert arbeidsdeling. Hvert produkt gjennomgår derfor en næringsøkonomisk prosess. Gjennom denne får hvert produkt et livsløp, fra det oppstår gjennom produksjon til det forgår gjennom forbruket.

I følge alminnelig oppfatning fungerer de næringsøkonomiske prosessene best under forutsetning av en markeds- og konkurransefrihet. Innenfor vestlig økonomi har mange sett det som et ideal at det skulle herske full markeds og konkurransefrihet. I resten av verden har man i økende grad fulgt etter. Organiseringen ut fra idealet om fritt marked har ført til at tilbudet av varer har blitt enormt.

Til tross for en utvikling der mye kan vurderes som positivt har nå et betydelig antall mennesker innsett at de bestående ordningene fører til problemer av gigantiske dimensjoner. Stikkord er økologisk krise, sosial krise, finanskrise. Noe fungerer ikke godt nok. Et spørsmål kan være: Består problemet i for mye frihet eller i for liten bevissthet?

For å oppnå en rasjonell samhandling innenfor næringsøkonomiske prosesser er beslutnings- og handlefrihet nødvendig. Forsøk på å regulere prosessen utenfra, slik det ble gjort i kommunistiske regimer, reduserte evnen til behovsdekning. Frihet til samhandling må ikke innskrenkes gjennom påbud ut fra politiske oppfatninger. Det som behøves er økt felles bevissthet hos forbrukerne, distributørene og produsentene som samhandler. Det gjelder å forutse konsekvensene av ulike handlingsalternativer. Økt bevissthet gir større frihet.

I sammenheng med ethvert produkt sitt livsløp har mennesker innenfor hvert av de tre leddene på hver sin måte bidratt til det som skjer. Problemet med den frie markedsøkonomien er fraværet av saklig kommunikasjon mellom disse leddene. Mangelen på kommunikasjon og den derav manglende bevissthet fritar ikke for ansvaret for følgene av handlinger. I forhold til ethvert produkt går vi som forbrukere, distributører og produsenter strengt tatt inn i et ansvarsfelleskap.

Innenfor den gjeldende frie markedsfilosofiens modell er kommunikasjonen og bevissthetsdannelsen mangelfull. Her skjer det en forveksling av mål og midler. Erverv av økonomiske verdier gjør seg gjeldende som mål. Produksjon og forbruk blir vurdert som middel.

Gjennom Verdisamvirket kan derimot omfattende behovsdekning blir mål som kan realiseres, og da under primær hensyntagen til kvalitet, miljø og rettferdighet. De økonomiske verdiene blir midlet. Ut fra Verdisamvirkets modell kan interesserte mennesker uhindret organisere en form for samarbeid som vil føre til utvikling av ønsket landbruk og en ønsket industri. Den tilsiktede effekten oppnås gjennom måten å samarbeide på.

Et vesentlig arbeidsredskap består i å formulere et formål og en arbeidsmåte som kan anerkjennes av de som vil medvirke. Et forslag til formål gjengis nedenfor. Dette eksemplet er tilpasset landbruksprodukter. For industriproduksjon vil man formulere formålet annerledes.

Formål

Verdisamvirke vil fremme driftsformer som arbeider ut fra omfattende økologisk innsikt, pleier et mangfold av liv, både i landbruksdriften og i den omliggende naturen. Det vil skape et kulturlandbruk der alt tilhørende liv, også mennesket selv, kan trives og utvikles. Et godt landbruk må føre til helse, skjønnhet og varighet. (jevnfør "Sitat av Schumacher")

Verdisamvirke vil øke forståelsen for verdien av lokal produksjon og forsyning. I samsvar med dette vil verdisamvirke arbeide for at landbruket kan prioritere tre vesentlige oppgaver:

• å frembringe de matvarer og andre materialer som trengs for de som bor i området.
• å gjøre bo og livsmiljøet mer menneskelig og edlere,
• å holde menneskene i kontakt med levende natur. (Schumacher)

Prinsipper for arbeidsmåten

Med basis i formålet vil deltagere som kan representere forbrukerstandpunktet, produsentstandpunktet og distribusjon/forhandlerstandpunktet danne et felles forum. Gjennom drøftinger vil partene fra hver sine sider kunne bidra til en økt og felles bevissthet. Temaet er behov og konsekvensene av ulike måter å utføre produksjon og distribusjon på.

Verdisamvirke innebærer en ny form for samvirke. Deltakerne er alminnelige mennesker som vil medvirke til at produksjon, distribusjon og forbruk skal bli verdiskapende uten utilsiktede negative konsekvenser. Den aktuelle arbeidsformen er å komme frem til avtaler om kvalitet og pris på produkter som på grunnlag av slik enighet kan merkes. Flertallsbeslutninger anvendes ikke. De som ikke ønsker å stå bak beslutninger (avtaler) om regler som skal gjelde for et produkt forpliktes ikke.  

Metoden for å oppnå mer omfattende bevissthet består i å stille en del grunnleggende spørsmål. Spørsmålene gjelder virksomheten innen hvert enkelt av leddene. Hvordan virker produksjon, distribusjon og forbruk av ulike matvarer:

1. på det enkelte menneske?
2. på det sosiale fellesskap?
3. på natur og kulturmiljøet?

På denne bakgrunnen vil enhver vare kunne kvalitetsvurderes i utvidet betydning. Det idealet man søker er høyeste totalkvalitet. Arbeidsmåten er i stand til å skape bevissthet om hele spektret av hensyn i forhold til helse, miljø og rettferdighet som det vil være aktuelt å ta høyde for.


Det tilhørende spørsmålet gjelder prisene. Hvilke krav kan man stille til landbruksproduksjon, foredling, befraktning og omsetning i forhold til hvilke priser? Ut fra en slik innsikt kan ønsket om å virkeliggjøre høyest mulig totalkvalitet vurderes i forhold til spørsmålet om hva som til enhver tid er praktisk og økonomisk gjennomførbart.

De praktiske forutsetningene vil være ulike fra sted til sted. Til å begynne med vil derfor nivået av det som kan oppnås av totalkvalitet, sett i forhold til det ideelle, bli ulikt. En beskrivelse av krav som kan imøtekommes vil da fremstå som ett av flere mulige kvalitetstrinn. Man vil kunne fastlegge kvalitetskrav i samsvar med de deltagende sine oppfatninger. Dette fastlegges i form av avtaler mellom de som representerer de medvirkende innen hvert av de aktuelle leddene.

Avtalene vil ikke beslutte faktisk handel, men fungere som avtalt regelverk. Disse vil danne et beskrevet grunnlag for landbruket sin produksjon og for den grad av foredling som er ønsket. Avtalene vil også gjelde transport og omsetning av varene frem til forbruker. For alle ledd og stadier vil man vurdere hva som er rettferdige priser. Produktets tilblivelse og vei til markedet blir derved klarlagt.

Varer produserte i samsvar med slike avtaler kan merkes med verdisamvirkets eget merke for foreliggende grad av totalkvalitet. Merket vil visuelt fremtre som et helhetlig billede, bestående av to sammenhørende deler. Den ene delen utgjør verdisamvirkets godkjenningsmerke. Dette vil fremtre som et tydelig, karakteristisk og alltid gjenkjennelige bilde.

Den andre delen som vil integreres i godkjenningsmerke vil være en liten kode som viser til en nærmer beskrivelse av den aktuelle avtalen. Koden vil derfor variere i henhold til hva slags gruppe varer det dreier seg om.

Hele merket vil synliggjøre at produktet er fremgått ut fra behovet for å skape og bevare realverdier, livsverdier, og at prisen er vurdert. Merket vil dessuten vise at arbeidet har skjedd innenfor rammen av et kvalitets- sikringssystem. Forbrukeren vil derfor se at det dreier seg om et produkt som er godkjent av en tilsynsvirksomhet med utgangspunkt i forbrukerinteressene.

Omsetning

Varer med verdisamvirkets merke vil av den grunn hevde seg i markedet, ikke på grunnlag av lavpris, men på grunnlag av attraktivitet. Ingen ordning vil virke sikrere og mer tillitvekkende enn produksjon godkjent av Verdisamvirke. Verdisamvirkets merke vil føre til at stadig flere forbrukere vil foretrekke varer fra norsk landbruk fremfor utenlandske varer.

Virkeliggjøring

Ideen Verdisamvirke begynner å virkeliggjøre seg i det øyeblikk forbrukere som ønsker en bestemt vare inngår en avtale med en produsent og et omsetningsledd. Her kommer det i første omgang ikke an på det kvantitative omfanget av det som gjøres. Det hele begynner ved at en forbrukergruppering og en produsent eller en produsentgruppering og en omsetningsvirksomhet realiserer et avtaleforhold vedrørende en vare seg i mellom. Gjennom avtaleforholdet vil det dannes et organ med en viss grad av selvstendighet.

Avtaler som noen først har utviklet vil i det videre kunne anvendes av andre, som mønster, med de tilpassninger som vil være ønskverdige. Verdisamvirke vil etter hvert kunne bestå av et mangfold av slike organer. Gjennom å opprette en egnet overbygning vil disse kunne koordinere sine virksomheter med hverandre. Et slikt sentralt koordinerende Verdisamvirke vil kunne forvalte avtalene på en slik måte at det hjelper i gang nye parallelle initiativer. Det koordinerende organet vil også være den instansen som overvåker og garanterer kvalitetssikringen og ivaretar merkerettighetene.

Organisering

I samarbeidsforumet Verdisamvirke vil organiseringen ikke skje etter et tradisjonelt mønster. Man vil da ikke organisere slik at de som tar opp forhandlinger med hverandre er forhånddefinerte som a) produsenter, b) distributør/omsettere, c) forbrukere. Dette ville føre til en statisk rolle og gruppefordeling, noe som ikke gjenspeiler virkeligheten. Virkeligheten viser at alle mennesker innehar en forbrukerrolle. Dette gjelder uansett fra hvilket ledd i verdikjeden den enkelte ellers anser seg å tilhøre.  En bærende motivasjon for å medvirke i Verdisamvirket, kan neppe bestå i annet enn et ønske om å finne tilfredsstillende løsninger på spørsmål vedrørende dekning av behov. Hva det i det vesentligste kommer an på går frem av organisasjonens formål.

I drøftingene vil man ta opp spørsmål om produkter som mennesker innen fellesskapet etterspør, det ene produktet etter det andre. Konstellasjonen produsent, distributør/omsetter og forbruker vil på denne måten først oppstå i tilknytning til den konkrete vare. Først i tilknytning til de konkrete drøftingene vedrørende et fokusert produkt, vil rollene som produsent og distributør/ omsetter kunne representeres. I forhold til alle andre produkter vil denne eller disse personene igjen inneha forbrukerrollen, på lik linje med de øvrige forbrukerne. Ordningen vil således innebære en dynamisk rollefordeling. Effekten av organisasjonsmåten vil bli at forbrukerstandpunktet sin interesse for realverdier får maksimal mulighet til å gjøre gjeldende.

Fagkompetanse, konkurranse og myndighet

Ordningen vil bevirke økt mulighet for at de som utgjør representantene for Verdisamvirke, alltid vil kunne ha medlemmer som innehar fagkompetanse i forhold til de spørsmålene som stilles. Konstellasjonen vil bringe klarhet om hva slags produkter som kan fremstilles og befraktes, på hvilken måte og til hvilke priser. Den positive siden av konkurranseaspektet vil gjøre seg gjeldende ved de ideene som gir de beste og billigste problemløsningene vil vinne frem.

Når man ut fra forbrukerstandpunktet sin side inngår prinsippavtaler med produsenter og distributører er det klarlagt hvordan produksjon og distribusjon/omsetning av produktene skal skje og til hvilke priser. Gjennom dette blir forbrukersiden myndiggjort. Forbrukersiden blir gjennom sine representanter en myndig medvirkende aktør i den næringsøkonomiske prosessen.

Forbrukersidens myndighet får et juridisk holdepunkt ved at de varene som skal føres gjennom et distribusjons- og omsetningsledd, merkes med verdisamvirkets kvalitetsmerke. Dette merke opprettes og eies av verdisamvirket selv. Derved vil forbrukerne ha oppnådd eierskapsmyndighet til selve produktet allerede fra det øyeblikk av hvor produktet i form av en vare forlater produsenten for å gå inn i distribusjons- og omsetningsprosessen. Forbrukersiden vil på dette grunnlag kunne stille krav, også i forhold til midtleddets måte å håndtere produktene på.

En organisering etter verdisamvirkets modell vil i større grad gjøre det mulig å lede den næringsøkonomiske prosessen ut fra felles fornuft. Arbeidsmetoden har på en naturlig måte potensial til etter hvert å sette hele det norske landbruket i bevegelse i økologisk retning. Dette behøver ikke å føre til store problemer for de enkelte.

Det vil langt på vei bli mulig å ivareta nødvendige hensyn til natur, miljø og sosiale forhold. Landbruket og midtleddet vil i praksis være i stand til å frembringe og ivareta den slags verdier som fellesskapet ønsker. En bevissthet om og avtaler om dette vil oppstå som en effekt av organisasjonsmåten. Denne bevirker at partene kommer i et fruktbart forhold til hverandre.

Det å anslå det riktige vederlaget for arbeidet blir noe de involverte gjør i fellesskap. På grunnlag av avtaler vil de økonomiske verdiene da kunne tjene som midler, til forskjell fra slik de virker i dag, som mål i seg selv. Da vil den økonomiske prosessen med sin representant, omsetningsleddet, få den plass det ut fra sin natur egentlig må ha, som tjener, som hjelpemiddel for samarbeidende mennesker i arbeidsdelingens tidsalder.