Industrialiseres norsk landbruk?

I Trønderavisa sin kronikk lørdag 17.07 tok Jon Arne Moen opp et aktuelt emne. Dette skjedde ved å imøtegå anklager om at vi er på vei til å få et industrijordbruk i Norge. Svaret hans samsvarer med den oppfatningen som er den mest vanlige. Nemlig at industrialisering i landbruket dreier seg om størrelsen av bruksenheten. Sammenligner vi selv de største norske driftsenhetene med de virkelig store som vi finner andre steder i verden, blir det vi her har ganske smått. Derved kunne han frikjenne norsk landbruk.

Siden hele denne debatten så langt fra har befattet seg med hva saken egentlig gjelder er det tid for gå nærmere inn på spørsmålet. Det mest oppklarende som kan sies har jeg funnet hos økonomen og økofilosofen Ernst Friedrich Schumacher. For mange år siden kom det ut en bok der han fokuserer samfunnsutviklingen sett i forhold til menneskets hang til å organisere industrielle virksomheter i stor skala.

Bokas navn ”Smått er godt”, er en tittel som i seg selv har blitt et kjent begrep. Schumacher har imidlertid et kolon og en undertittel som gir det han sier en bestemt retning: ”om en økonomi der det er folk som teller”. I et av kapitlene som han kaller -Den rette bruken av jorda - går han inn på den prinsipielle og innlysende forskjellen som består mellom jordbruk og industri. Schumacher utrykker seg så klart at det er best å la ham selv komme til orde gjennom sitater.

Jordbruket blir ofte omtalt som en av Europas "industrier". Men det er et åpent spørsmål om jordbruket faktisk er en slags industri, eller om det kanskje er noe vesensforskjellig fra industrien. Det er ikke overraskende at økonomer aldri stiller slike spørsmål, for dette er et metafysisk eller metaøkonomisk spørsmål.


Nå er det et grunnleggende trekk ved jordbruk at det steller med liv, det vil si med levende emner. Dets produkter er resultater av livsprosesser, og dets produksjonsmidler er den levende jorda. En kubikkcentimeter fruktbar jord inneholder milliarder av levende organismer, og mennesket vil neppe noen gang kunne utforske alt dette fullt ut.


I moderne industri er grunntrekket derimot at det dreier seg om prosesser som mennesket har utformet, prosesser som bare virker helt pålitelig når de anvendes på materialer som ikke lever, materialer som mennesket har skaffet fram. Industriens ideal er å kvitte seg med de levende bestanddelene i prosessen. Materialet som mennesker har frambrakt er å foretrekke framfor levende materialer, for vi kan utforme dem slik at de helt ut kan måles og underlegges kvalitetskontroll.


Det kan med andre ord være liten tvil om at grunntrekkene i jordbruk og industri er vanskelig å forene. De står rett og slett i motsetning til hverandre. Det virkelige liv består av spenninger som skapes av uforlikelige motsetninger, motsetninger som må være der. Akkurat som livet ville være meningsløst uten døden, ville jordbruket være meningsløst uten industrien.


Men det er nå likevel sant at jordbruket er det primære, mens industrien er det sekundære. Det betyr at menneskelig liv kunne fortsette uten industrien, men det ville ikke kunne fortsette uten jordbruk. Men en sivilisert menneskelig tilværelse krever at de to prinsippene er i balanse, og denne balansen blir uunngåelig ødelagt dersom folk ikke forstår den vesentlige forskjellen mellom jordbruk og industri, en forskjell like stor som mellom liv og død.


Det Schumacher sier skulle mane oss til ettertanke. Og han gir oss et grunnlag for å vurdere om norsk landbruk er på vei til å industrialiseres eller ikke. Vi kan legge merke til slike bygninger som de nyeste kylling-, hønse- og grisefjøsene som har puffet opp. De må ses som symptomer på en utvikling. Da burde det snart gå opp for oss hva som holder på å skje. Hvor betenkelig denne utviklingen er, blir vi minnet om gjennom Schumachers videre ord.


Det ligger mer i jordbruksdrift enn å produsere inntekter og senke kostnadene. Det det gjelder, er hele forholdet mellom mennesket og naturen, hele samfunnets livsstil, helse, lykke og harmoni for mennesket og skjønnheten i det bo- og livsmiljø som omgir det. Holder en alle disse forholdene utenfor vurderingene, holder en også mennesket utenfor.


I et større perspektiv er jorda et uvurderlig aktivum som det er menneskets store oppgave og lykke å "dyrke og vokte". Vi må kunne si at menneskets bruk av jorda i første rekke må rette seg mot tre mål: Helse, skjønnhet og varighet. Det fjerde målet, det eneste som ekspertene godtar, produktivitet, vil da bli oppnådd nærmest som et biprodukt.


Et rendyrket materialistisk syn ser matproduksjonen som det vesentligste ved jordbruket. I et videre perspektiv ser det imidlertid ut til at jordbruket må oppfylle i det minste tre oppgaver:

 

  • å holde mennesket i kontakt med levende natur, som det sjøl er en høyst sårbar del av
  • å gjøre menneskets bo- og livsmiljø mer menneskelig og edlere, og
  • å frambringe de matvarer og andre materialer som trengs til et passende liv.

Jeg har ingen tro på at en sivilisasjon kan overleve i det lange løp dersom den bare anerkjenner den tredje av disse oppgavene og gjennomfører den så hensynløst og voldsomt at de to andre oppgavene ikke bare blir forsømt, men faktisk systematisk motvirket.”  

Vis eller legg inn kommentarer

Dag Hauffen - dhauffen@online.no