Et sitat

Et utdrag fra E. F. Schumachers bok: Smått er godt

- Når Mansholt-planen blir diskutert, blir jordbruket ofte omtalt som en av Europas "industrier". Men det er et åpent spørsmål om jordbruket faktisk er en slags industri, eller om det kanskje er noe vesensforskjellig fra industrien. Det er ikke overraskende at økonomer aldri stiller slike spørsmål, for dette er et metafysisk eller metaøkonomisk spørsmål.
Nå er det et grunnleggende trekk ved jordbruk at det steller med liv, det vil si med levende emner. Dets produkter er resultater av livsprosesser, og dets produksjonsmidler er den levende jorda. En kubikkcentimeter fruktbar jord inneholder milliarder av levende organismer, og mennesket vil neppe noen gang kunne utforske alt dette fullt ut. I moderne industri er grunntrekket derimot at det dreier seg om prosesser som mennesket har utformet, prosesser som bare virker helt pålitelig når de anvendes på materialer som ikke lever, materialer som mennesket har skaffet fram. Industriens ideal er å kvitte seg med de levende bestanddelene i prosessen. Materialet som mennesker har frambrakt er å foretrekke framfor levende materialer, for vi kan utforme dem slik at de helt ut kan måles og underlegges kvalitetskontroll. Alfred North har definert livet som "en offensiv rettet mot universets gjentakelsesmekanismer». I sammen ånd kunne vi definere moderne industri som "en offensiv rettet mot det uforutsigbare, upresise, lunefulle og egensindige ved levende natur, også ved mennesket. -

- Det kan med andre ord være liten tvil om at grunntrekkene i jordbruk og industri er vanskelig å forene. De står rett og slett i motsetning til hverandre. Det virkelige liv består av spenninger som skapes av uforlikelige motsetninger, motsetninger som må være der. Akkurat som livet ville være meningsløst uten døden, ville jordbruket være meningsløst uten industrien. Men det er nå likevel sant at jordbruket er det primære, mens industrien er det sekundære. Det betyr at menneskelig liv kunne fortsette uten industrien, men det ville ikke kunne fortsette uten jordbruk. Men en sivilisert menneskelig tilværelse krever at de to prinsippene er i balanse, og denne balansen blir uunngåelig ødelagt dersom folk ikke forstår den vesentlige forskjellen mellom jordbruk og industri, en forskjell like stor som mellom liv og død. -

- Det ligger mer i jordbruksdrift enn å produsere inntekter og senke kostnadene. Det det gjelder, er hele forholdet mellom mennesket og naturen, hele samfunnets livsstil, helse, lykke og harmoni for mennesket og skjønnheten i det bo- og livsmiljø som omgir det. Holder en alle disse forholdene utenfor vurderingene, holder en også mennesket utenfor. -

-I et større perspektiv er jorda et uvurderlig aktivum som det er menneskets store oppgave og lykke å "dyrke og vokte". Vi må kunne si at menneskets bruk av jorda i første rekke må rette seg mot tre mål: Helse, skjønnhet og varighet. Det fjerde målet, det eneste som ekspertene godtar, produktivitet, vil da bli oppnådd nærmest som et biprodukt. Et rendyrket materialistisk syn ser matproduksjonen som det vesentligste ved jordbruket. I et videre perspektiv ser det imidlertid ut til at jordbruket må oppfylle i det minste tre oppgaver:

  • å holde mennesket i kontakt med levende natur, som det sjøl er en høyst sårbar del av
  • å gjøre menneskets bo- og livsmiljø mer menneskelig og edlere, og
  • å frambringe de matvarer og andre materialer som trengs til et passende liv.

Jeg har ingen tro på at en sivilisasjon kan overleve i det lange løp dersom den bare anerkjenner den tredje av disse oppgavene og gjennomfører den så hensynløst og voldsomt at de to andre oppgavene ikke bare blir forsømt, men faktisk systematisk motvirket. -

- Jeg er enig med Lewis Herber når han sier at "menneskets gjenforening med naturens verden ikke lenger bare er ønskelig, men helt nødvendig" Og dette kan en ikke oppnå ved turisme, sightseeing, fritidsaktiviteter. Det kan bare skje ved å endre jordbrukets struktur i en retning som er akkurat motsatte av det Sicco Mansholt foreslo og de andre siterte ekspertene gav sin støtte til. I stedet for å lete etter midler som kan øke avgangen fra jordbruket må vi finne fram til en politikk som gjenreiser landsbygdas kultur og gjør det mulig å sysselsette flere folk i jordbruket på en meningsfull måte, enten det nå skjer på heltids- eller deltidsbasis. Og vi må rette alle våre handlinger i jordbruket inn mot de tre sammenhengende idealene om helse, skjønnhet og varighet.

Den omfattende mekaniseringen og bruken av kjemiske midler har skapt en ny sosial struktur i jordbruket, og den gjør det umulig for mennesket å komme i virkelig kontakt med levende natur. Denne utviklingen støtter i virkeligheten alle de farlige moderne tendensene til vold, fremmedgjøring og miljøødeleggelse. Helse, skjønnhet og varighet er knapt emner man snakker om lenger, men dette er likevel ikke annet enn et nytt eksempel på forakten for menneskelige verdier. Det betyr forakt for mennesket og fører uunngåelig til at man dyrker økonomismen og dens idealer.

Hvis "skjønnhet er sannhetens prakt", kan jordbruket bare oppfylle sin andre oppgave, som er å gjøre menneskets bo- og livsmiljø mer menneskelig og mer foredlet, hvis det omhyggelig og iherdig drives i pakt med de sannheter som naturens livsprosesser avslører. En av dem er loven om kretsløp eller resirkulasjon, en annen er variasjon, en sannhet som retter seg mot alle slags monokulturer. En tredje er desentralisering slik at en også kan få brukt ganske ubetydelige resurser, resurser som det neppe noen gang kan bli lønnsomt å frakte over lange avstander. Også på dette området går den alminnelige utvikling og ekspertenes råd i akkurat den motsatte retning - henimot industrialisering og avpersonalisering av landbruket, i retning av konsentrasjon, spesialisering og all slags sløsing med materialer så sant en dermed kan få spart inn på arbeidskraften. Og som en følge av dette fører jordbruksdriften verken til at menneskets miljø blir mer menneskelig eller mer foredlet, men tvert i mot så standardisert at det ikke bare blir kjedelig og monotont, men også direkte stygt.

Alt dette skjer fordi mennesket som produsent ikke har råd til "den luksus å handle uøkonomisk" og derfor ikke kan produsere nettopp de nødvendige "luksusvarene" helse, skjønnhet og varighet, som mennesket som konsument trenger mer enn noe annet. Det vil koste for mye, og jo rikere vi blir, jo mindre "har vi råd til". De nevnte ekspertene anslo "byrden" ved jordbrukets støtteordninger innen det europeiske fellesskap til "nesten tre prosent av bruttonasjonalproduktet", et beløp de mente man "ikke kunne se bort fra". Med en årlig vekst i brutto nasjonalproduktet på tre prosent skulle man kanskje tro at landene kunne bære en slik "byrde" uten vansker, men ekspertene peker på at "de nasjonale ressursene er stort sett bundet til personlig forbruk, investeringer og offentlige tjenester. . .Ved å bruke en så stor del av ressursene til å støtte opp under foretak i tilbakegang, enten det er i jordbruket eller i industrien, gir fellesskapet avkall på muligheten til å foreta . . .nødvendige forbedringer" på andre områder.

Klarere kan det ikke sies. Hvis jordbruket ikke lønner seg, er det ikke annet enn en "bransje i tilbakegang". Hvorfor da støtte opp under det? Det finnes ingen "nødvendige forbedringer" med hensyn til jorda, bare med hensyn til jordbrukernes inntekter, og det kan en oppnå hvis det blir færre jordbrukere. Dette er bymenneskets filosofi, et menneske som er fremmedgjort overfor den levende natur og som fremmer sin egen prioritetsskala ved i økonomiske termer å argumentere for at vi "ikke har råd" til noe annet. I praksis er det ikke noe i veien for at ethvert samfunn kan ha råd til å ta vare på jorda si, holde den i god stand og holde på dens skjønnhet for alltid. Det finnes ikke noen tekniske vansker, og det står ikke på relevante kunnskaper. En trenger ikke rådføre seg med økonomiske eksperter når det er spørsmål om hva en setter i første rekke. Vi vet altfor mye om økologi i dag til å ha noen unnskyldning for de mange missbruk som i dag skjer i bruken av jord, i husdyrdrift, matlaging og matforedling og i den ugjengomtenkte urbaniseringen. Og lar vi dette fortsette , skyldes det ikke at fattigdom tvinger til å fortsette i dette sporet. Det skyldes at som samfunn har vi ikke noe fast trosgrunnlag basert på metaøkonomiske verdier. Og der en slik tro ikke finnes, er det den økonomiske kalkylen som overtar. Dette er ikke til å unngå. Hvordan skulle det egentlig kunne være annerledes? Det har vært sagt at naturen avskyr tomrom, og når det "åndelige rom" ikke er fylt med høyere motivering, blir det uvegerlig fylt av noe lavere, nemlig med den småskårne, knuslete, beregnende holdning til livet som er rasjonalisert i den økonomiske kalkylen.

Jeg er ikke i tvil om at en forherdet holdning til jorda og de dyr som befinner seg på den, er knyttet sammen med og symptomatisk for ganske mange andre holdninger. For eksempel at man har en fanatisk tro på raske endringer, at man er fascinert av nyheter, enten de er tekniske, organisatoriske, kjemiske eller biologiske, og at man insisterer på at de må tas i bruk lenge før vi fullt ut forstår de langsiktige følgene av dem. Hele vår livsmåte er involvert i det enkle spørsmålet om hvordan vi behandler jorda, som etter mennesker er vår mest verdifulle ressurs. Og før vår politikk med hensyn til jord virkelig blir forandret, vil det måtte skje en god del filosofiske, for ikke å si religiøse, forandringer. Det er ikke et spørsmål om hva vi har råd til, men hva vi velger å bruke penger på. Kunne vi på ny anerkjenne de meta-økonomiske verdiene, ville landskapet rundt oss bli sunt og vakkert igjen, og folk ville få igjen et menneskeverd der de så på seg sjøl som høyere enn dyra, men aldri glemte at dette adelskap forplikter.

Vis eller legg inn kommentarer

Dag Hauffen - dhauffen@online.no